onsdag 7. januar 2015

En ny måte å presentere bøkene på?

Tida får vise om det er så lurt, men jeg har fått en idé. Klok av "skade", eller i alle fall tidligere erfaringer med lignende ideer, vet jeg at denne kanskje ikke er gjennomførbar, men jeg har likevel lyst til å prøve.

For noen dager siden tok jeg et dypdykk i bokhylla vår, og oppdaget at jeg har fått lest altfor lite det siste året. Jeg har faktisk en svær bunke med bøker jeg ikke har tatt meg tid til å lese. For et par år siden fikk jeg lest mer, og jeg hadde mye mer oversikt over bøkene jeg leste, fordi jeg blogget om mange av dem. Jeg vet ikke om jeg har det samme engasjementet til å blogge om alle bøkene jeg leser, men jeg har lyst til å skaffe meg en slags oversikt, og jeg har lyst til at inspirasjonen jeg får fra bøkene, skal vises i livet mitt på en eller annen måte. 


Nettopp inspirasjon er akkurat det jeg trenger når det gjelder maleriene mine. Jeg har gjenoppdaget gleden ved å male, men trenger stadig nye ideer til både tema og motiv i maleriene mine.

Dermed har jeg kommet fram til følgende idé: I 2015 har jeg lyst til å male, tegne eller lage et bilde for hver bok jeg leser. I hver bok har jeg lyst til å finne noe, som jeg kan fange i et bilde. 





Ja, jeg vet det er litt ambisiøst, og jeg vet at jeg har gitt opp lignende oppdrag jeg har gitt meg selv tidligere. Det er bare... det er noe med denne ideen som virkelig får meg til å tenne. Om ikke annet kan den gi meg inspirasjon til noen flere malerier. Jeg setter ingen betingelser for hvor ofte jeg må lage hvert bilde, eller hvor avansert det må være. Det kan være alt fra en skisse til et fotografi til et maleri. Poenget er at jeg prøver å bruke inspirasjon fra bøkene til maleriene mine.


Okei. Jeg tror faktisk jeg skal gi denne ideen en sjanse. Hittil i 2015 har jeg lest tre bøker. "Nation", av Terry Pratchett, "Pikekyss og djevelkake" av Siri Østli og "En uke om vinteren" av Maeve Binchy. Nå har jeg begynt på "Dagbok fra en dag i Norge", redigert av Bi Five Magnus. Dessverre har jeg ikke hatt tid til å lage bilder av noen av disse bøkene ennå. Akkurat nå leser jeg fortere enn jeg får malt, med andre ord. Men jeg har begynt å finne noen motiver jeg kan male ut fra disse bøkene, så nå trenger jeg bare å sette meg ned og faktisk gjennomføre det.

onsdag 31. desember 2014

Noen av bøkene jeg husker jeg har lest i 2014

Nyttårsaften. Et helt år har gått, i full fart. Jeg tenker at det er på tide at jeg lager meg en liten oversikt over bøkene jeg har lest. Jeg hadde et mål om å lese masse fra bokhylla, men jeg mistenker at den største andelen bøker er noe jeg har kjøpt eller fått. Bunken med uleste bøker er nemlig fortsatt ganske stor.


I år har jeg ikke notert bøkene jeg har lest underveis, derfor er det også litt vanskelig å si nøyaktig hvilke bøker jeg har lest. Jeg glemmer lett, også boktitler. Men dette er noen jeg kommer på i farten (jeg skal forsøke å utfylle med flere titler etter hvert som jeg kommer på flere). Som sagt: Jeg vet jeg har lest mer enn dette. Riktignok har jeg ikke lest så mye som jeg pleier i år, jeg har hatt fullt opp med jobb, familie, livsstilsendring og ikke minst den nye malehobbyen min, men jeg vet jeg minst kan tredoble denne lista, i alle fall.



Sandmannen – Lars Kepler
Et helt halvt år – Jojo Moyes
Heldigvis hadde jeg melka – Neil Gaiman
The Shining – Stephen King (ikke for første gang, så klart)
Doctor Sleep – Stephen King
Joyland – Stephen King
The Ocean at the end of the Lane – Neil Gaiman
Dodger – Terry Pratchett
Den 13. disippel – Tom Egeland

Farlig fortid –Tess Gerrtsen
Mørke dager Belinda Bauer
Bryllup og begravelser Jens  M. Johansson
Panserhjerte Jo Nesbø
M is for Magic av Neil Gaiman
Flukt
– Tana French 
Pride and Prejudice Jane Austen (ikke for første gang, så klart)
Evangeliet etter Pontus Pilatus – Eric-Emmanuel Schmitt
Å bake kaker i Kigali – Gaile Parkin

Svindel og multelikør  – Catharina Ingelman-Sundberg
Vindeltorn Tone Almhjell
Enders spill – Orson Scott Card



Hm... Jeg vet at jeg burde komme på flere navn, men jeg må rett og slett tenke litt på saken. Jeg syns jeg leste noe krim i påska og noe.. hm...  Jeg har i alle fall lært at det kan være lurt å notere hva jeg leser, hvis jeg vil ha oversikt over hva jeg har lest. Jeg er ingen tilhenger av forsetter, men det kan faktisk være et godt forsett for nyåret. :) Jeg har også lyst til å være miljøvennlig, og faktisk lese det jeg har, i stedet for å kjøpe. Jeg har også lyst til å bruke biblioteket mer. I år er det altså (nesten) full kjøpestopp. Hvis jeg imidlertid finner en latterlig billig bok som jeg bare MÅ ha, da kjøper jeg den. Jeg vet det kommer (har kommet?) en Koontz-bok (Saint Odd), og den kommer mannen min garantert til å kjøpe, så det får være et av unntakene i år. :D Bortsett fra dette har jeg ingen forsetter. Jeg leser det jeg har lyst til, når jeg har lyst.


Nå må jeg nesten begynne å forberede årets nyttårsfeiring. Senere skal jeg prøve å si noen ord om de bøkene som har stukket seg ut for meg dette året.

Jeg avslutter med noen bilder fra denne jula, som begynte så kaotisk, men som ble bra likevel.





Et helt halvt år av Jojo Moyes

Likte jeg denne boka, egentlig? 










"Et helt halvt år" kan jeg oppsummere som så mange andre har gjort: Godt skrevet, både morsom og rørende på en gang. Noen går til og med så langt at de sier at den er "nydelig", og at "alle må bare lese denne". Selv ble jeg grepet fra første side, og måtte grine da jeg leste enkelte følsomme deler av teksten, jeg klarte ikke å la være. Og likevel vet jeg faktisk ikke om jeg liker denne boka.




Først, her er teksten fra baksida av boka:



Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick. Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.

Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det. Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri.


Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.





Alt ligger til rette for både et interessant møte og en interessant fortelling, med andre ord. Og det får vi, også. Historien var så fengende at jeg ikke klarte å legge boka fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Det er i grunnen merkelig, jeg både elsker og hater denne boka på en gang. Og det som er enda mer merkelig, er at jeg ikke helt klarer å sette ord på nøyaktig hva det er jeg ikke liker med den.
 



Jeg mistenker at det har med slutten å gjøre, uten at jeg skal røpe den. Jeg klarer ikke helt å bli med på argumentasjonen bak avgjørelsene som blir gjort. Eventuelt handler det om at jeg opplever at forfatteren beskriver enkelte ting på en litt enkel og lettvint måte. Det er det nærmeste jeg kommer fram til å konkretisere følelsen jeg har etter å ha lest boka. Og det er jo i grunnen ikke mye til konkretisering, for å være ærlig.





Igjen, dette er godt skrevet. Selv om jeg er ganske lunken, eller i alle fall ambivalent, tror jeg de fleste vil elske denne boka. Hvis du trenger å slippe ut noen tårer, kan jeg i alle fall anbefale den.





søndag 28. desember 2014

Året 2014


Et lite maleri som på mange måter ble en milepæl i livet mitt (våren 2014)

2014 har vært... et interessant år.  Vi har klart å endre livsstilen vår i familien, og det er veldig positivt. I januar var jeg sykelig overvekt med en BMI over 60, jeg orket nesten ingenting, jeg var ukonsentrert og slapp, jeg røykte, jeg hadde astmabronkitt på grensa til Kols, og var 20 % sykemeldt. Og mannen min var ikke langt unna.
Det viser kanskje ikke så godt, men det har trillet av noen kg fra i fjor til i år

Til sammen har gubben og jeg tatt av over 60 kg siden februar.  Vi er langt mer aktive enn før, jeg har begynt å trene i basseng og gå til og fra jobb, og mannen min har begynt å spille golf. Jeg har også klart å slutte å røyke, og jeg trenger ikke astmamedisin lenger. Samtidig ser jeg at vi har langt igjen til vi blir en "aktiv familie", sannsynligvis blir vi aldri helt den typen folk som springer ned skog og mark i tide og utide. Jeg innser også at jeg langt igjen før jeg blir fri for all trøstespising, hvis jeg noen gang kan bli det. Så jeg kan vel si at jeg har fått noen innsikter om meg selv dette året.

Mitt personlige høydepunkt i 2014 er nok det at jeg kom skikkelig i gang med å male, og fikk ha en separatutstilling av maleriene mine. Det var en fantastisk opplevelse, som virkelig ga mersmak. Det å male bilder har vært en utrolig ventil for meg, og jeg håper at jeg kan fortsette mer med det og kanskje lære mer.

"Hvile", et av akrylmaleriene jeg malte i sommer
Jeg har mange interesser, og er en av dem som i grunnen aldri evner å kjede seg. Likevel har jeg ikke malt på flere år, og jeg har vel heller ikke kjent på at jeg har savnet det så mye. Ikke før jeg endelig fikk sjansen til å male igjen. Da var det som noe løsnet, og jeg innså at dette var akkurat det jeg trengte.

Jeg blir helt matt av å tenke på at en fersking som jeg faktisk fikk sjansen til å utstille maleriene mine. Dette var en opplevelse som jeg nok aldri kommer til å glemme!



Som familie har vi også hatt det ganske fint i 2014. Siden vi voksne har kommet i bedre form, har vi kunnet gjøre flere kjekke ting sammen. Vi har ikke tatt noen store reiser eller slikt, i år var vi for eksempel hjemme nesten hele sommerferien, men vi koste oss i Kongeparken og fikk badet og kost oss masse hjemme. I år ble vi også hjemme i jula. Jeg må nok innrømme at jeg savnet foreldrene mine denne jula, og jeg savnet snøen der nord, men sånn er det, vi må nesten bytte litt på å feire med "hans" og "mine". Vi fikk litt snø 1. juledag som trøst da, det er ikke verst.

Vi har hatt det godt ellers også, syns jeg. Gubben og jeg kan småkrangle når vi stresser, men vi har det godt ellers og vi kan prate sammen og kose oss sammen. I mannen min har jeg en støttespiller som jeg aldri ville vært foruten. Det virker heldigvis også som om både Tulla og Minsten har det fint. Tulla på 7 har hatt litt styr med både tannlegefrykt, urinveisinfeksjoner og diverse annet i år, men det ser ut som det meste ordner seg. Tulla har forøvrig funnet seg mer til rette på skolen, nå når hun går i 2. klasse. Hun har til og med fått minst en god venninne, og det er kjekt. Minsten trives i stor avdeling i barnehagen, og har allerede en bestevenn der. Han utvikler seg som han skal, ser det ut til, han prater, leker og blir mer og mer tydelig som den gutten han er. Han har hatt et par forkjølelser og runder med omgangssyke i løpet av året, men ellers har han vært frisk og fin. Når det gjelder ungene, har vi tenkt å satse ekstra på sunn kost og masse aktivitet i 2015.

Når det gjelder våre nærmeste ellers, har det gått opp og ned, sånn som det ofte gjør. Det er en ting jeg syns har vært vanskelig, og det er det at vi har blitt så travle. Både mannen og jeg jobber mye, og vi reiser mer i jobben enn vi gjorde før. I tillegg har mannen vært mye borte i hobbysammenheng, og jeg har vært bortreist på rehabiliteringssenter to ganger. Sånt tærer litt på, det må jeg bare si.

Både mannen og jeg er ganske avslappa som personer, nesten for avslappa til enkelte ting, og vi har en tendens til å utsette alt som er kjedelig, og det har vi også gjort i 2014. Vi prøver stadig å få bedre rutiner ift. rydding, vasking osv., men det samler seg rot og skrot i heimen støtt og stadig. Jeg vil si at vi har vært bedre i år enn vi har vært på lenge, men jeg tror vi fra nå av må banke inn noen rutiner som gjør at det blir lettere å holde alt ved like og vi ikke må ta skippertak hele tida.

Jeg kunne sagt en del om økonomien vår dette året, og jobben, men jeg tror jeg lar det være med at begge deler kunne vært bedre, og at begge deler heldigvis er litt på bedringens vei.

Årets lavpunkt må ha vært da vi våknet opp natt til bittelille julaften og oppdagde at det brant i stua. Heldigvis berget vi oss, og huset, men sånt setter en støkk i en. I tillegg ble mannen skikkelig forkjøla og sengeliggende, og ungene fikk omgangssyke. Så jeg forventet nærmest ikke at det skulle bli jul i det hele tatt.

Heldigvis kommer en langt med svart humor, pågangsmot og ikke minst en evne til å senke kravene; det ble jo jul uansett.

2014 har lært oss mange ting. For eksempel:
• Det går an å endre på gamle vaner, men det tar tid og pågangsmot.
• Tilbakefall er naturlig både ved røykeslutt og endring av andre vaner og uvaner, og løsningen er å fortsette der du slapp og ikke gi opp på grunn av en liten sprekk.
• Det er ikke bare lov å be om hjelp, det er lurt.
• Det er ikke bare lov å si nei når det blir for mye, det er lurt.
• Rutiner hjelper på det meste. Prokrastinering og unnvikelser fører ingenting godt med seg.
• Stearinlys er fint, men sjekk nå for sikkerhets skyld en gang til før du går og legger deg. Og disse batteridrevne kubbelysene og telysene er faktisk ikke så dumme.
• Vi har hverandre, og det er langt viktigere å ta vare på de gode øyeblikkene sammen enn å ha en perfekt jul.




Juleforberedelsene i 2014

2014 har i grunnen vært året for store endringer, og i tråd med det hadde jeg store tanker og forventninger til årets juleforberedelser og juletid. Jeg hadde for eksempel et mål om å være mindre stressa denne førjulstida. Jeg har i flere år laget mer stress og styr over disse få dagene på midvinteren enn strengt tatt nødvendig, og i år ville jeg endre på det. Noe som henger sammen med dette, er det at jeg også på mange måter har repetert et utdatert kjønnsrollemønster, ved at jeg har stått for adventskalender, julegaver og kaker, mens mannen min har vært mindre opptatt av dette. Det hadde jeg også lyst til å snu på. Videre hadde jeg et mål om at ikke alt skulle handle om å kjøpe, kjøpe, men heller om den gode julestemningen, om lys, varme, familie og vennskap.


Det er ikke småtteri, i grunnen!



Nå når vi er midt i romjula får jeg lyst til å se på hvordan det har gått. Skal jeg være ærlig, er det tydelig å se at gamle vaner er vonde å vende. Men jeg har gjort noen gode forsøk, klapp på skuldra for det!



Når det gjelder stresset, må jeg vel innrømme at jeg ikke helt har klart å redusere det så mye som jeg hadde tenkt. Jeg tror faktisk jeg tidvis har vært mer stressa i år enn i fjor. Noe av grunnen er nok det at jeg var delvis sykemeldt i førjulstida i fjor, og kanskje hadde mer tid på grunn av det. I år jobber jeg fullt, og både mannen min og jeg har begynt å reise mer i jobbene våre. Dermed blir det lite tid til juleforberedelser, og alt må planlegges med list og lempe. Men som sagt, jeg har gjort noen forsøk på endringer. Vi har for eksempel redusert antall småkaker vi skal ha til jul, vi har bestilt julekort i stedet for å lage selv, og vi har utsatt rundvasken til våren. Vi har generelt sett dempet litt på kravene, og det hjelper en del.

Jeg tror det aller viktigste mannen min og jeg kan gjøre for å dempe stresset ytterligere i førjulstida (og ellers), er å unngå prokrastinering og faktisk gjøre det vi har tenkt, når vi har tenkt å gjøre det.

Å lage slike julelykter e rnoe av det vi har tatt oss tid til i år.
Jeg må kanskje nevne et av årets prosjekter som ble en smule overambisiøst (og en stor stresskilde). Jeg ville lage en aktivitets-pakke-kalender til ungene, der de fikk en ting hver dag som illustrerte det vi skulle gjøre den dagen. Eksempel: pepperkakeform den dagen vi baker pepperkaker, glitterlim og hobbyting den dagen vi har juleverksted, lue og skjerf den dagen vi skal ut og leke, bokmerke den dagen vi skal på biblioteket, popcorn den dagen vi har julefilmkveld, pengepung den dagen vi skal handle julegave, julepysj og såpe dagen før dagen, osv. osv. Oh my god! Dette har vært veldig gøy, men også en STOR stresskilde. Det har vært en LATTERLIG stor utfordring å organisere en aktivitet hver dag, inniblant alt som skjer i desember, både i jobb, barnehage, skole og fritid. Ikke minst har det vært vanskelig å finne ting til alle aktivitetene - uten at det skulle bli for dyrt, og uten at det bare skulle bli dilldall. Til neste år må jeg finne en enklere løsning. Kanskje kommer jeg til å veksle mellom ting som ungene trenger og aktiviteter vi uansett skal gjøre. Jeg liker det at vi har aktiviteter i kalenderen, men det trenger ikke å være så amisiøst som i år. Det trenger ikke å være så mange ting, heller. Kanskje vi bare tar pakker i helgene, eller noe sånt... jeg skal tenke litt på det der.

En ting er jeg veldig fornøyd med, da. En av juleaktivitetene i kalenderen var det at ungene fikk handle hver sin julegave til noen barn som trenger det. Jeg kunne se at det var noe både Tulla og Minsten kunne relatere til, og det føltes godt å gjøre noe som bidrar litt.



Jeg fikk også en innsikt i høst, på at det var på tide å overlate en del av juleforberedelsene til mannen min, for jeg hadde virkelig ikke lyst til at ungene våre skulle vokse opp med den forestillingen at mammaer lager jul og pappaer... vel pappaer gjør andre ting. I år fikk dermed mannen min ansvaret for hele julegavelista og juleinnkjøpene, og det er i alle fall jeg veldig fornøyd med. Vi har fordelt litt på andre ting, også. Han og ungene har bygd og pyntet pepperkakehus, de har skrevet brev til nissen og de har lest julebok. Og julevask og julepynt tar vi på deling, sånn som vi i grunnen alltid har gjort.

Årets juleplaner - sånn omtrent
Jeg ser at fordelingen er mye jevnere enn før, men siden jeg er over gjennomsnittet julegal, har jeg jo tenkt på jula siden oktober, og hadde ungenes pakke-aktivitets-kalender klar til november, og den typen engasjement kan jeg jo ikke akkurat forvente av gubben. Jeg er også den som baker de få julekakene vi har, siden jeg er mest opptatt av at vi har noen lavkarbokaker i jula. Han kan gjerne ta julemiddagene, han funker bedre logistisk sett på kjøkkenet (jeg får panikk når jeg har mer enn to gryter å holde styr på).


Jeg tror jeg er ganske fornøyd med likestillings-målsettingen min, faktisk, mer jevnt enn dette tror jeg det blir vanskelig å få til!



Når det gjelder dette at jeg ønsket at jula skulle handle om mer enn å bare kjøpe, kjøpe... Vel, jeg må innrømme at vi sannsynligvis har kjøpt mer enn vi har trengt. Jeg kunne for eksempel ha valgt å ha en ren aktivitetskalender til ungene, men våget det ikke helt, så det ble en pakke hver i tillegg. Og noen av de tingene, spesielt skrivesakene, og kakeformene, trengte de egentlig ikke. Jeg syns det hjelper at vi har gjort noen meningsfulle ting, som å handle gave til noen som trenger det, og at vi har gjor førjulsaktiviteter sammen som familie. Slikt kan jeg tenke meg å gjøre mer av til neste år. Når det gjelder julebakst og slikt, så vet jeg at jeg har kjøpt altfor mye ingredienser, fordi jeg syns det er spennende å lage lavkarbovarianter av julekaker og snop til jul. Ungene har fått juleantrekk og jeg har fått nye sko, og vi har naturligvis kjøpt en del julegaver, men det måtte til.
Jeg har imidlertid klart å la være å kjøpe så mange julebøker (bøker er en stor svakhet), vi har lånt dem på biblioteket i stedet. Vi har ikke kjøpt noe ny julepynt, men vi har laget en god del. Vi har til og med støpt om gamle stearinlys til nye. Skikkelig gjenbruk, altså! Jeg er også fornøyd med at vi har hatt stort fokus på å gjøre ting sammen, og at det har vært viktigere enn de store innkjøpene.

 De siste dagene før jul ble litt kaotiske i år, siden det skjedde en del uforutsette ting (som en brann), men jeg er svært fornøyd med at jeg kan si at det ble jul, uansett. Og det ble en riktig så koselig jul, faktisk! 





lørdag 20. september 2014

Jammen tror jeg at jeg vet hva jeg vil!

Jeg tror jeg har fått en aha-opplevelse. Jeg har fundert lenge på hva jeg egentlig vil med denne bloggen - hva jeg har mest lyst til å skrive om. Nå har jeg jo en annen blogg, der jeg skriver om maleriene mine, men hva skal være fokuset mitt her?

Jeg liker jo, som jeg har nevnt tidligere,  å skravle om alt mellom himmel og jord. Bøker, filmer, musikk, livsstil, kosthold, hverdag, likestilling, jul, hobby, malerier... Alt dette opptar meg, og derfor har jeg skrevet om det, også, etter innfallsmetoden. Problemet mitt har med andre ord vært å finne et fokus, eller en nisje, om du vil. Nå tror jeg imidlertid at jeg har kommet fram til en løsning: Jeg vil skrive om bøker som jeg har lest, leser og vil lese. Først og fremst. Og så vil jeg også ha plass til andre innfall, ting som inspirerer meg eller faller meg inn. Det er bare så greit å ha en overskrift, eller rettesnor, noe som gir denne bloggen mening.


En bokblogg, faktisk. Dette føles i grunnen ganske naturlig, og jeg mistenker at det er fordi jeg har skrevet ganske mye om bøker tidligere, også. Og det å lese bøker er rett og slett en av de mest meningsfulle tingene jeg gjør, sånn bortsett fra det jeg gjør sammen med familien, så klart, og venner. Ja, og så er jo malingen viktig, og skrivingen, og... Ja. Men bøker er bra! Kanskje kan det at jeg får denne "rettesnoren" føre til at jeg leser bøker litt jevnere også, og ikke så mye i rykk og napp. Jeg har en stor bunke uleste bøker hjemme, og den gleder jeg meg til å dykke ned i. Og skrive om.

Jeg kommer til å starte veldig forsiktig, da, siden jeg har det ganske travelt for tida. Ingen utfordringer til meg selv, ingen lister (da blir det bare et strev etter å prestere). Jeg skriver når jeg har lyst, rett og slett!

Dette blir bra!

onsdag 17. september 2014

Doctor Sleep av Stephen King

Jeg glemmer stadig vekk å skrive om bøkene jeg leser, men denne må jeg bare kommentere. "Doctor Sleep" av Stephen King er, tro det eller ei, oppfølgeren til den fantastiske suksessen "The Shining" (boka, ikke filmen). Jeg tror ikke fansen som har tryglet og bedt om en oppfølger, faktisk trodde på at denne boka ville komme, men her er den altså.
Det er vel et ganske kjent fenomen at oppfølgere ofte ikke lever opp til den første boka, i alle fall ikke hvis den første er en kjempesuksess. Er det noen som kan våge seg på en oppfølger etter en suksess som "The Shining", så er det vel nettopp Stephen King. Jeg er en trofast fan av denne forfatteren, og har lest en stor andel av bøkene hans. Og selv om jeg ikke har like stor sans for alle bøkene han har skrevet (noen ganger blir det litt mye "In God We Trust" for min smak), må jeg bare si at han virkelig har gjort det store denne gangen. Denne boken elsker jeg, rett og slett. Jeg elsker karakterene, miljøbeskrivelsene, oppbyggingen av historien, spenningen, løsningene, ja alt.
Men først bør jeg kanskje si litt om hva boka handler om. Vi får møte lille Danny igjen, som mange sikkert husker fra filmen, altså gutten med de fantastiske evnene, eller "the Shining", som han kaller det. Nå er han imidlertid en voksen mann, med voksne skjelett i skapet, både ytre, overnaturlige demoner og indre, men like plagsomme demoner. Og det er kanskje derfor jeg syns denne boka er så kul, den skildrer menneskelig svakhet så godt, og handler like mye om indre demoner som ytre. Sånt har jeg sansen for! "The Shining" handlet også om indre demoner på sett og vis, men likevel på en annen måte enn i "Doctor Sleep". Kanskje er det ikke så rart, en tørrlagt alkoholiker har nok noe mer selvinnsikt enn en som ikke er tørrlagt. Jeg tipper at årene med livserfaring også spiller en rolle. Men ikke misforstå, jeg syns at "The Shining" både var og er en fantastisk bok, "Doctor Sleep" er bare fantastisk på en annen måte!
For meg handler det nok mye om at det er så utrolig deilig å treffe igjen en kjent og kjær karakter som Danny, og kjente og mer eller mindre kjære omgivelser. Og Stephen King klarer med bøkene sine  å skape et univers der alt henger sammen, så du gjenkjenner glimt fra omtrent alle bøkene du har lest av han. Jeg må si jeg har sansen for det.
Men tilbake til Danny. Det går ikke så bra med Dan Torrance når han vokser til. Traumene i oppveksten, fra "Ondskapens hotell", og farens alkoholiserte voldelighet, har satt sine spor. Både indre og ytre demoner plager han, og på tross av alle gode forsetter, begynner han å drikke, for å dempe de vanskelige følelsene og synene han får. Han drikker, slåss, og stjeler penger fra kvinner han går til sengs med. Det går virkelig ikke så bra med han, og jeg syns Stephen King beskriver dette både realistisk og svært så hjerteskjærende. Jeg måtte faktisk legge fra meg boka når det var på det verste (jeg sier bare "Canny"), så vondt var det å lese.


Dan Torrance havner til slutt i en liten by i New Hampshire, og begynner å gå til AA-møter og jobbe som nattevakt i et lokalt hospits. Dan bruker sine overnaturlige evner til å hjelpe folk til å dø fredelig, noe som fører til at han blir kalt Doctor Sleep. Dan begynner også å motta telepatiske meldinger fra en ung jente, som har synske evner som er langt sterkere enn hans. Når jenta, Abra, blir 13 år, oppdager de at noen svært så skremmende skapninger er på jakt etter henne. Dette er «The True Knot», en omflakkende gjeng som bor i bobiler og torturerer synske barn til døden slik at de kan spise barnas «shining». En form for menneskelignende ikke-mennesker som spiser skrik og drikke smerte. De kaller dette "steam", det er det eneste de lever av. At disse tomme monstrene kan være en allegori til alkoholiserte mennesker er kanskje ikke så søkt.


Skremmer boka like mye som "The Shining"? Kanskje ikke, det er vanskelig å toppe den klaustrofobiske følelsen i den førsta boka. Men jeg syns de indre monstrene i "Doctor Sleep" er langt mer skremmende. Dessuten liker jeg det at boka ikke bare er en skummel "pageturner" fra begynnelse til slutt, den er noe mer. Jeg liker de levende, svært så menneskelige karakterene, jeg liker det at til og med "The True Knot" er menneskelige. Jeg liker beskrivelsene av de små og store hendelsene, alt som gjør historien troverdig og fengende.

Ikke minst liker jeg den store finalen. Som leser hadde jeg en forventning om at sirkelen skulle sluttes, og det gjorde den. Denne boka kan jeg absolutt anbefale!

Men les den første boka først, da. Det er verdt det!