onsdag 17. september 2014

Doctor Sleep av Stephen King

Jeg glemmer stadig vekk å skrive om bøkene jeg leser, men denne må jeg bare kommentere. "Doctor Sleep" av Stephen King er, tro det eller ei, oppfølgeren til den fantastiske suksessen "The Shining" (boka, ikke filmen). Jeg tror ikke fansen som har tryglet og bedt om en oppfølger, faktisk trodde på at denne boka ville komme, men her er den altså.
Det er vel et ganske kjent fenomen at oppfølgere ofte ikke lever opp til den første boka, i alle fall ikke hvis den første er en kjempesuksess. Er det noen som kan våge seg på en oppfølger etter en suksess som "The Shining", så er det vel nettopp Stephen King. Jeg er en trofast fan av denne forfatteren, og har lest en stor andel av bøkene hans. Og selv om jeg ikke har like stor sans for alle bøkene han har skrevet (noen ganger blir det litt mye "In God We Trust" for min smak), må jeg bare si at han virkelig har gjort det store denne gangen. Denne boken elsker jeg, rett og slett. Jeg elsker karakterene, miljøbeskrivelsene, oppbyggingen av historien, spenningen, løsningene, ja alt.
Men først bør jeg kanskje si litt om hva boka handler om. Vi får møte lille Danny igjen, som mange sikkert husker fra filmen, altså gutten med de fantastiske evnene, eller "the Shining", som han kaller det. Nå er han imidlertid en voksen mann, med voksne skjelett i skapet, både ytre, overnaturlige demoner og indre, men like plagsomme demoner. Og det er kanskje derfor jeg syns denne boka er så kul, den skildrer menneskelig svakhet så godt, og handler like mye om indre demoner som ytre. Sånt har jeg sansen for! "The Shining" handlet også om indre demoner på sett og vis, men likevel på en annen måte enn i "Doctor Sleep". Kanskje er det ikke så rart, en tørrlagt alkoholiker har nok noe mer selvinnsikt enn en som ikke er tørrlagt. Jeg tipper at årene med livserfaring også spiller en rolle. Men ikke misforstå, jeg syns at "The Shining" både var og er en fantastisk bok, "Doctor Sleep" er bare fantastisk på en annen måte!
For meg handler det nok mye om at det er så utrolig deilig å treffe igjen en kjent og kjær karakter som Danny, og kjente og mer eller mindre kjære omgivelser. Og Stephen King klarer med bøkene sine  å skape et univers der alt henger sammen, så du gjenkjenner glimt fra omtrent alle bøkene du har lest av han. Jeg må si jeg har sansen for det.
Men tilbake til Danny. Det går ikke så bra med Dan Torrance når han vokser til. Traumene i oppveksten, fra "Ondskapens hotell", og farens alkoholiserte voldelighet, har satt sine spor. Både indre og ytre demoner plager han, og på tross av alle gode forsetter, begynner han å drikke, for å dempe de vanskelige følelsene og synene han får. Han drikker, slåss, og stjeler penger fra kvinner han går til sengs med. Det går virkelig ikke så bra med han, og jeg syns Stephen King beskriver dette både realistisk og svært så hjerteskjærende. Jeg måtte faktisk legge fra meg boka når det var på det verste (jeg sier bare "Canny"), så vondt var det å lese.


Dan Torrance havner til slutt i en liten by i New Hampshire, og begynner å gå til AA-møter og jobbe som nattevakt i et lokalt hospits. Dan bruker sine overnaturlige evner til å hjelpe folk til å dø fredelig, noe som fører til at han blir kalt Doctor Sleep. Dan begynner også å motta telepatiske meldinger fra en ung jente, som har synske evner som er langt sterkere enn hans. Når jenta, Abra, blir 13 år, oppdager de at noen svært så skremmende skapninger er på jakt etter henne. Dette er «The True Knot», en omflakkende gjeng som bor i bobiler og torturerer synske barn til døden slik at de kan spise barnas «shining». En form for menneskelignende ikke-mennesker som spiser skrik og drikke smerte. De kaller dette "steam", det er det eneste de lever av. At disse tomme monstrene kan være en allegori til alkoholiserte mennesker er kanskje ikke så søkt.


Skremmer boka like mye som "The Shining"? Kanskje ikke, det er vanskelig å toppe den klaustrofobiske følelsen i den førsta boka. Men jeg syns de indre monstrene i "Doctor Sleep" er langt mer skremmende. Dessuten liker jeg det at boka ikke bare er en skummel "pageturner" fra begynnelse til slutt, den er noe mer. Jeg liker de levende, svært så menneskelige karakterene, jeg liker det at til og med "The True Knot" er menneskelige. Jeg liker beskrivelsene av de små og store hendelsene, alt som gjør historien troverdig og fengende.

Ikke minst liker jeg den store finalen. Som leser hadde jeg en forventning om at sirkelen skulle sluttes, og det gjorde den. Denne boka kan jeg absolutt anbefale!

Men les den første boka først, da. Det er verdt det!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg blir veldig glad om du legger igjen en melding til meg, og jeg svarer alle.

Dersom du ikke har blogg, kan du helt fint kommentere som Anonym.