fredag 8. mars 2013

Kvinner i 100 år

Tenk, det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Min mormors mor, var 31 år den gangen, var ugift, og jobbet som tjenestepike hos noen i familien. To år tidligere hadde hun fått en sønn, men siden hun var ugift, var det nærmest umulig å oppdra gutten alene, så søstera og mannen tok til seg gutten som sin egen. Gutten ble beskrevet som «uægte» fordi han var født utenfor ekteskap, og barnefaren ble anmeldt for «leiermål», dvs. samleie utenfor ekteskap. Oldemor måtte klare seg alene. Først 10 år seinere ble mormora mi født, og jeg tror det tok lang tid før mormor fikk vite at den eldre fetteren hennes egentlig var broren hennes.

Jeg vet ikke om oldemor brukte stemmeretten sin i 1913, kanskje hadde hun nok med å få endene til å møtes, i dårlig betalte jobber som hushjelp og sypike. Noe annet var ikke aktuelt. Heldigvis hadde hun familie rundt seg, som kunne hjelpe til så godt de kunne. Men det kan ikke ha vært lett. Jeg liker å tenke at mannen som hun til slutt endte opp med rundt 1920, min oldefar, hadde forståelse for hvordan hun hadde hatt det. Han hadde selv vokst opp «i pleie» hos andre enn sin egen mor, fordi mora var fattig og ugift og ikke kunne ta seg av han. Men kjønnsrollene var helt sikkert ganske fastlåste hos begge to, han jobbet på sjøen og hun var hjemme.


Mormora mi, vokste opp som ei byjente og enebarn, men endte opp med å gifte seg med en odelsgutt fra landet, under krigen. Siden hun ikke var fylt 21 år, måtte hun søke kongen om å få gifte seg. På den lille gården var det tydelig hva som var kvinnfolkarbeid og hva som var mannfolkarbeid. Jeg husker mormor fortalte at svigermora måtte lære henne omtrent alt i huset, siden hun nesten ikke kunne mer enn å koke poteter. Kvinnene måtte jo være tradisjonsbærere, den gangen. Mormor og morfar fikk flere unger, men så døde morfar, bare i 40-årsalderen, og mormor ble alene med ungene. Det må ha vært fryktelig tungt, men mormor fikk seg til slutt jobb på sentralbordet på et sykehus, og der jobbet hun lenge. Allerede var det store forskjeller i forhold til hennes egen mor; hun kunne beholde ungene, og ta vare på dem.

Mora mi, ble også alenemor, på slutten av 60-tallet. Ingen sa at barnet var «uægte» denne gangen, men det var fortsatt vanskelig for enslige mødre. Mora mi trengte ikke å gi fra seg barnet, men det var så vidt det gikk rundt økonomisk. Hun leide en billig leilighet og innredet den med gamle møbler. Da barnefaren ikke betalte bidrag, hadde hun rett på noen kroner fra staten, men det var langt fra nok til at det strakk til. Hun hadde fødselspermisjon i noen få måneder, men måtte klare seg med hjelp av familien etter dette. Da hun måtte jobbe, fikk barnet være på daghjem. Hun jobbet først fulltid på sjøen, seinere på kontor, men da hun traff pappa, giftet seg og fikk meg, var hun hjemme i flere år. Etter hvert tok hun ulike deltidsjobber for å spe på økonomisk og for å realisere seg selv litt mer. Jeg husker i dag at mamma var mye hjemme da jeg var lita. Det var hun som vasket huset, vasket klær og som laget middag, og det er i grunnen slik det er den dag i dag, også. Kjønnsroller har det med å sette seg.

Mye har skjedd siden oldemors tid, heldigvis. Søstera mi og jeg har hatt mye større muligheter enn våre formødre. I dag har vi mange rettigheter som kvinner på den tida bare kunne drømme om. Og ja, vi vet vi er priviligerte. Vi har stemmerett, arbeidsrett, lang fødselspermisjon, barnetrygd, støtte til enslige foreldre og mulighet for ammetid på jobb. Vi har barnehageplasser, kontantstøtte, SFO og skole for alle. Vi kan gå på de skolene vi vil, så fremt vi jobber hardt, og vi kan jobbe med mye mer forskjellig enn kvinner før oss. Kvinner og menn er mer likeverdige. Mannen min og jeg fordeler oppgavene hjemme ganske så likt, for eksempel, og vi er i full jobb begge to. Vi tjener til og med ganske likt. Det viktigste er kanskje det at vi stort sett har råd til det vi trenger, og litt til. Som mamma føler jeg iblant at jeg ikke strekker til, og iblant opplever jeg at jeg ikke strekker til i jobben. Men det gjør kanskje mannen min også iblant, sånn sett er vi ganske likestilte.
Men kvinnesaken stopper ikke her, i mine øyne. Det er fortsatt ulikheter i arbeidslivet som det må jobbes mye med. Kvinner og menn blir ikke så likeverdig behandlet som vi liker å tro. Dessuten hører jeg stadig vekk holdninger komme til uttrykk som får meg til å lure på om vi har gått tilbake til 50-tallet. Hvis du som kvinne legger deg for mye opp i noe, er du kjerring, hvis du sier fra om noe du ikke liker, er du bitch, og er du ung, er du hore, uansett hva du gjør. Det blir brukt et språk i forhold til kvinner som er skummelt undertrykkende med tanke på at vi skriver 2013, og ikke 1913. Denne objektiviseringen, seksualiseringen og fremmedgjøringen fører ingenting godt med seg. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal rette kritikken mot, her har vi nok alle et ansvar for å passe på hverandre. Kanskje spesielt i sosiale mederie og i media.
Saken er ikke tapt ennå, så klart. Vi har fått et godt knippe med rettigheter de siste 100 årene, så det gjelder å bruke dem! Gratulerer med 8. mars! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg blir veldig glad om du legger igjen en melding til meg, og jeg svarer alle.

Dersom du ikke har blogg, kan du helt fint kommentere som Anonym.