tirsdag 1. januar 2013

Gulldronning, perledronning, av Margaret Skjelbred


Jeg er kanskje lettrørt, men det er jammen ikke ofte jeg begynner å tute når jeg avslutter ei bok. Da jeg leste de siste setningene i "Gulldronning, perledronning", klarte jeg rett og slett ikke å holde tårene tilbake. Det var så uutholdelig vakkert, så uutholdelig gripende. Og på mange måter så vondt.

Dette er en av de glemte perlene jeg har i bokhylla, og jeg kommer dermed til å telle den med i "Off the Shelf Challenge 2013".

Dette er den vakreste, vondeste og beste boka jeg har lest på lenge. Eneste grunnen til at jeg klarte å legge den fra meg noen timer, var det at vi fikk gjester i dag...

Boka handler om Signhild, som sitter hos den døende morfaren og nøster opp trådene og forteller om sommeren da hun var sju. Vesle Signhild kjenner bare den trygge morfaren og den lille verdenen som gården hans utgjør. Hun har fortrengt voldsomme, skremmende hendelser fra tapte barndomsår, men denne sommeren begynner vonde minner å dukke opp i form av "Nattbildet". Morfaren forsøker å hjelpe henne tilbake til omverdenen gjennom å forsiktig gjenfortelle hennes egen historie, godt vevet sammen med små eventyrlige historier og fortelllinger. 

I boka får vi også kjennskap til morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen, og om Signhilds mor, Liv, hennes lidelser og hennes strategier for å overleve en grusom tilværelse. 

Margaret Skjelbred har skrevet en vakker, men også grusom og urovekkende roman. Minnene og fortellingene skildres forsiktig, men ærlig og direkte. Faktisk skjønner jeg ikke hvordan forfatteren klarer å skrive så nådeløst ærlig om omsorgssvikten og overgrepene som både Signhild og moren opplever. Det er vanskelig å lese, og må være nærmest umulig å skrive.

Denne boka viser en god innsikt i hvordan mennesker virker, på godt og vondt. Jeg liker spesielt det at Margaret Skjelbred til og med har klart å menneskeliggjøre monstrene i boka, i alle fall i den grad det er mulig å gjøre.

Historien om Signhild er ufattelig sterk, ikke minst på grunn av skildringen av det nære forholdet mellom den gamle, angrende morfaren og hans kjære barnebarn. Denne boka kommer til å sitte i kroppen en god stund, kjenner jeg. Det er  den første boka jeg leser i 2013, og jeg burde kanskje være forsiktig med karakteren, men jeg føler at jeg ikke kan gi annet enn seks prikker på terningen.

Dessuten jeg bare finne flere bøker av Margaret Skjelbred!

2 kommentarer:

  1. Blir Signhild overgrepet, og av hvem?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke lyst til å røpe for mye, men ja, det ble hun.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen en melding til meg, og jeg svarer alle.

Dersom du ikke har blogg, kan du helt fint kommentere som Anonym.