fredag 9. november 2012

Ferskingblogger, mamma og rødstrømpe

Jeg har i det siste skjønt at de fleste som blogger, gjerne spesialiserer bloggen en anelse mer enn jeg har gjort. De skriver interiørblogg, eller hageblogg, eller shoppingblogg, eller rosablogg eller juleblogg, eller bokblogg, eller hva det nå skal være. Og hvis de har lyst til å blogge om flere ting, vel da lager de flere blogger. Jeg var visst ikke like smart da jeg begynte på denne bloggen. Jeg tenkte bare at hvis jeg skulle lage en blogg, da måtte den ha med det jeg var interessert i... jeg må ha forvekslet det med en dagbok....

Det er tydelig at jeg er en fersking på dette, en ferskingblogger rett og slett. Noe sier meg at jeg kanskje burde ha tenkt meg om en eller to ganger før jeg satte igang. Men når jeg først har hoppet ut i dette ukjente, må jeg jo bare kjøre på videre, tenker jeg!

En annen ting som slår meg da, er at de fleste mammaer blogger når de begynner på mammapermen, ikke når de slutter, og begynner på jobb igjen! Og det høres jo logisk ut, bortsett fra at min hjerne stort sett var grøt i store deler av den perioden. Så jeg starter på bloggen min nå, jeg, når hjernen begynner å slippe fri fra ammetåke og barseltårer. Og minsten har blitt stor gutt og begynner i barnehage nå på mandag.


Jeg prøver å skrive det så liketil, men det er en stor ting når den lille babyen skal ut i verden på egen hånd. Det må jeg da kunne innrømme, selv om jeg ikke er noen typisk mammablogger. Og jeg skal innrømme at det er kjipt å levere en elleve måneder gammel baby til andre, når jeg vet at de fleste unger hadde hatt godt av tryggheten hjemme hos mamma og pappa fram til de er 2. Men her i huset har mamma og pappa lån til over ørene, lave inntekter og ingen mulighet til å leve på en inntekt. Så sånn er det bare. Dessuten har vi funnet en FANTASTISK barnehage, og jeg klamrer meg til håpet om at vi har gitt minsten så mye trygghet i starten at han klarer seg helt fint. Det virker sånn, da, han er ganske så harmonisk av seg.

Hm. Dette var visst et lite sidespor.. Det aner meg at ungene mine kommer til å bli nevnt i ny og ne her inne. Og det skulle bare mangle! Ungene kommer først. Jeg kan skrive så mye jeg vil om bøker og puslerier og alle mulige interesser, men jeg kan ikke prioritere slike ting først lenger.

Og dermed kommer jeg inn på et annet sidespor. Jeg har sett intervjuer av forskjellige menn, ingen nevnt, ingen glemt, som har hatt mulighet til å dukke inn i hobbyene og lidenskapene sine og stenge alt annet ute, i måneder, kanskje år, og jeg kjenner at jeg blir grønn av misunnelse. Jeg elsker ungene mine over alt på jord, men jeg misunner denne fantastiske evnen til å bare stenge alt annet ute. Ikke minst misunner jeg det å kunne ha en kone til å ta seg av ungene og huset og alt som kan være kjedelig (mannen min og jeg har en ganske grei fordeling, men han er ingen kone, for da hadde han tatt alt husarbeidet, hehe).


Det er som om den gamle rødstrømpa i meg våkner til live og knurrer! Hva hadde folk sagt hvis jeg bare lot unger være unger og satte meg ned for å skrive bok i timesvis? Ikke minst: Hva hadde jeg selv sagt?

Hvis jeg skal være helt ærlig, så ønsker jeg ikke å dukke ned i hobbyene mine og stenge ungene mine ute, jeg skulle mye heller ha mer tid med dem, akkurat nå. Men jeg hadde ikke hatt noe imot å ha en helt egen kone, som kunne ta seg av husarbeidet... Sånn mens jeg sitter her og blogger, i alle fall! :)

2 kommentarer:

  1. Tror du får en veldig hyggelig alt-mulig-blogg! Du er flink til å skrive:)

    SvarSlett
  2. Takk, det var snilt sagt! Nå ble jeg glad! Du skal se det er plass til en blogg med alt mulig rart her på nettet..

    SvarSlett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen en melding til meg, og jeg svarer alle.

Dersom du ikke har blogg, kan du helt fint kommentere som Anonym.